Nå som jeg maler mye, både i tak og på vegger, har jeg tenkt endel over dette med hva som er fin slitasje og hva som ikke er fint. Jeg pleier ofte å si at det er liten vits med et gammelt hus dersom man har tenkt å bytte ut alle delene med nye. Noe av det som skaper sjelen og særpreget i huset er jo nettopp at alt ikke ser nytt ut, og er like strømlinjeforma som dagens såkalte smartpanel. Denne døra er et godt eksempel som deler folket. Jeg synes slitasjen er fin og verdt å bevare. Andre kan ikke fatte at jeg ikke maler døra. Ikke bare på grunn av slitasjen, men også på grunn av fargen.
I kveld har jeg malt det andre strøket i kontortaket. Før jeg begynte, gjorde jeg ganske få anstrengelser for å reparere sprekker og hull som har oppstått etterhvert som tidens tann har tært, og rommet har blitt brukt til mange slags formål. Sprekkene synes jeg skal få være der, så lenge det ikke byr på praktiske problemer å ikke reparere dem. Hakkene kan også få være der, de viser bare at folk har bodd i huset.
Noen spor synes jeg det er ekstra viktig å ta vare på. Dette er et typisk eksempel fra dette huset. Det kan se ut som noen helt umotivert har bora et hull i ei av veggsøylene. Takket være gode historiefortellere blant mine gamle onkler, som vet at jeg er interessert i alt av historier knytta til huset, visste jeg at det slett ikke var sånn.
Dessverre hadde jeg glemt å informere malehjelperen om at akkurat dette hullet var høyst bevaringsverdig, og i beste mening var det tetta igjen før maling. Heldigvis går nok reparasjonen an å gjør om, men sånn kan man altså ende opp med å slette interessante bruksspor fra sine forgjengere uten at man egentlig har kunnskap om hva man gjør.
Hva hullet er? Jo, det er olderfars feste til lineklaven. Der hang den mens han egnet lina si. Jeg har et likedan hull, godt bevart, i yttergangen. Du kan lese mer om det her.