Etter drøyt to uker med bare utedo har det etterhvert blitt en vane å ta turen over plenen for å gjøre nødvendige ærender. Det har vært varmt i været, så temperaturene skal jeg ikke klage over. Komforten er det heller ingenting å si på egentlig. Det er vel strengt tatt bare muligheten til å skylle ned og bli kvitt det hele for godt som mangler.
Bark er anbefalt for å minimere odør og sikre raskere kompostering, så jeg har henta fram den gamle dobøtta som jeg har gitt ny funksjon som barkbeholder. Bøtta har stort sett vært brukt til å samle utslagsvann og kaffegrut, men fordi den var litt lekk har den vært henvist til boden de siste årene. Og så klart, for å sitere Yrjar Heimbygdslag: En kunne også sette seg på bøtta i kalde vinterkvelder og -netter. Resultatet ble båret ut neste dag. Slike bøtter sto også under dostolene.
Riktig så langt kommer ikke jeg til å gå. Utedoen fungerer kjempefint dag som natt, og etter planen bør vi være ferdig med badet før det blir altfor kaldt. Jeg er blitt fortalt at de før i tida måtte bruke en planke til å slå av den frosne toppen på - ja, dere skjønner - om vinteren før de satte seg til med sitt eget ærend. Det var på den tida utedoen hadde tre hull (to store og ett lite), og gjorde nytta for et tosifra antall mennesker.
Onkel T fortalte også at han som liten gutt under krigen måtte være fast dovakt for søstra si (min bestemor) og tanta si. Det lå nemlig begravd en russefange like under nedfallet på den gamle utedoen en periode under andre verdenskrig. Huff. Jeg er ikke spesielt mørkeredd, men er likevel glad for at liket blei fjerna etter krigen og at utedoen blei revet og en ny bygd opp der den står i dag.